Hvordan min kjærlighet til hærfuglen begynte
Jeg kan oppsummere med to ord hvorfor jeg besøkte Mallorca første gang i 1990 – hærfuglen . Jeg hadde vokst opp med å se denne ikoniske fuglen i bøker og har alltid ønsket å se en i virkeligheten. Jeg trodde det var en fugl fra et fjerntliggende sted som jeg aldri ville kunne besøke, men jeg tok feil. Jeg kom over en fugleguide for Mallorca av avdøde Graham Hearl, som på den tiden var RSPBs fuglerepresentant for øya, og boken hans viste hærfuglen som en «vanlig fastboende hekkerfugl». Min avdøde far (John), som også var en ivrig fuglekikkere, diskuterte å dra dit en vår, og inspirert av andre som hadde besøkt Mallorca og deres beretninger om det varierte landskapet, høye fjell og noen av de spektakulære fuglene som tilbys, bestemte vi oss for at nå var tiden inne.
Så i mai den påfølgende uken dro vi av gårde, bodde i Puerto Pollensa og med leiebil skulle vi besøke mange av de nordlige stedene. Faktisk samlet jeg hele 50 nye fuglearter på listen min denne første uken. Dessverre var ikke hærfuglen inkludert, og tre dager senere hadde vi fortsatt ikke sett en, til tross for at den tilsynelatende var en vanlig hekkefugl. Jeg begynte å tro at jeg aldri kom til å se en, men den ettermiddagen på en lokal tur i Siller, var det en som fløy lavt over et åpent jorde. Jeg var henrykt; å si at jeg pustet luften i glede ville ikke være en overdrivelse. Jeg hadde endelig sett en hærfugl – og den så like magisk ut i virkeligheten som den hadde gjort i så mange år i bøkene. Vi så to til den ettermiddagen og flere hver dag deretter, og vi så til og med den karakteristiske fjærpæren i «punkrocker»-stil som stikker oppover på hodet når fuglen lander. Selv den dag i dag, etter å ha besøkt Mallorca flere ganger i året siden 1990, og sett hundrevis av hærfugler i løpet av den tiden, får hver enkelt meg fortsatt til å stoppe opp for å se på den som om det var min første. Jeg blir aldri lei av å se denne fantastiske fuglen.
Om hærfuglen
Boken min om hærfuglen ble hovedsakelig inspirert av de som er sett på Mallorca. Men la oss lære litt mer om denne fantastiske fuglen. Visste du for eksempel at en ble registrert mens den fløy i en høyde av 26,000 2 meter i Himalaya? De spiser frosker og små reptiler i tillegg til sin vanlige insektføde. De er en hellig fugl i Egypt, og det finnes en registrering av et jagerfly fra andre verdenskrig som kalte flyet sitt hærfuglen.
Hærfuglen ( Upupa epops ) er den mest utbredte arten i slekten Upupa , hjemmehørende i Europa, Asia og den nordlige halvdelen av Afrika. Det finnes ni underarter i utbredelsesområdet. Den er en ikonisk og mellomstor fugl, med et muskuløst hode som gjør at nebbet kan åpnes når man leter etter mat i jorden. De er en relativt tam fugl, og bruken av bebodde bygninger og nærhet til mennesker gjenspeiler dette til en viss grad. I områder der den er forfulgt, er den imidlertid forståelig nok veldig sjenert og skeptisk. Hærfugltoppen formidler hærfuglens skiftende humør – den holdes lukket når den er avslappet og vifter når den er opphisset eller redd.
S' Amarador, Muro. Mai 2023 ©Neville Davies
Jeg tok dette bildet på en strålende dag mens jeg utforsket S'Amarador-området, med dette individet sittende på taket av en liten uthusbygning. Jeg gikk sakte langs den ujevne stien og stoppet for å ta noen bilder i tilfelle det fløy av gårde, kom nærmere og tok et nytt bilde. Da jeg kom enda nærmere, løftet det kroppen sin opp i en oppreist stilling, så intenst på meg og prøvde kanskje å gi inntrykk av å være større enn det det egentlig var. Uansett lot det meg ta dette fantastiske bildet.
Selv om de er monogame (de har bare én make om gangen), er de kjent for å være svært aggressive og forårsake dødelige skader på andre hanner og til og med hunner i sitt territorium. Selv om insekter utgjør hoveddelen av byttet deres, tar de lett små reptiler og amfibier, og overraskende nok konsumerer de til og med plantemateriale. På reiret sitt tar de i bruk en aggressiv forsvarsstrategi som produserer en illeluktende væske, og selv som seks dager gamle kan den fledglingen rette strømmer av avføring mot enhver inntrenger med bemerkelsesverdig mål. I Frankrike er de kjent som « huppee ». Hærfuglen er nevnt i Koranen og er hellig i Egypt, hvor de har blitt avbildet på veggene i graver og templer. Men andre steder blir hærfuglen sett på i et annet lys. For eksempel så folk i Skandinavia i tidligere tider på hærfuglen som krigsvarsel. I Estland antas de å forutsi døden for mange mennesker.
De svarte og hvite markeringene på vingene skiller seg ut mot den beige kroppen. Men det er når de lander at jeg liker spesielt godt å se toppen av hodefjærene plutselig reise seg i giv akt som om de ville si: « se på meg ». Det er bare noe magisk med hærfuglen, og uansett hva den gjør i det øyeblikket, ser det ut til å tiltrekke seg oppmerksomheten din. Jeg kan trygt si at jeg aldri ville blitt lei av å se hærfugler – de gjør et varig inntrykk på enhver tur og er alltid et velkomment tillegg til en dagsliste.
Slektsnavnet etterligner hærfuglens sang, og spesifikknavnet har gresk opprinnelse. Den første stavelsen « epi» betyr «over» eller «over». « Ops » er det greske ordet for øye. Ordet « epops » er imidlertid hersker det litt usikkerhet rundt, men kan referere til å minne om hjelmen til en gardist? Lokket deres er vanligvis en trefavelsesaktig oop-oop-oop , som kan gi opphav til dets engelske og vitenskapelige navn.
Hærfuglen er en mellomstor fugl på 26–28 cm lang med et vingespenn på 42–46 cm. Den veier 47–87 g, omtrent på størrelse med nøtteskrike ( Garullus glandarius ). Den voksne fuglens hode, nakke, rygg og underkropp har en blek brunrosa farge med en varmere rosaaktig skjære på brystet. En lang, oppreist kam av rosa fjær med hvite og svarte fjærspisser vises når fuglen lander, og noen ganger når den spiser på bakken. Det er en hvit halvmåne på bakparten.
I hvile viser de en tverrgående svart og kremhvit stripe som krysser vingene og skuldrene, med den fremste stripen i en lys oransje. Halen er svart med et bølget hvitt bånd nær basen. Dekkflekkene under hale er hvitaktige. I flukt er primærfuglene svarte med enkle hvite halvmåner nær tuppene. Nebbet er langt og avbøyd, svart og med en rosaaktig base. Bena og føttene er helt svarte. Ungfuglen har en mattere farge enn den voksne, med skitne kremfargede striper og en kortere hale.
Son Bosc, 2023 © Neville Davies
Dette bildet var et spesielt øyeblikk. Jeg var i Son Bosc-området i nærheten av vannverket, som er et pålitelig sted å se hærfuglen. Mens jeg kjørte sakte langs den smale veien, fløy en hærfugl som bar det som så ut til å være en larve (muligens en muldvarpegresshoppe) over veien og landet på kanten av en lav furu. Jeg stoppet bilen og kjørte veldig sakte fremover, i forventning om at den kunne fly av gårde når som helst. Heldigvis holdt den seg i ro og holdt et våkent øye med meg. Mellom meg og fuglen var det et nettinggjerde, og jeg måtte stikke kameralinsen gjennom åpningen, i forventning om at fuglen igjen skulle fly av gårde. Men siden det uten tvil var unger i nærheten, ble den stående slik at jeg fikk dette fantastiske bildet. Dessverre var det noen andre som brukte veien, så jeg måtte flytte kjøretøyet mitt, men i de få øyeblikkene med dette nære møtet var det magisk. Nevnte jeg at jeg liker hærfuglen?
Selv om arten kan være i tilbakegang, håper jeg at noen ved å lese boken min kan bli inspirert til å hjelpe hærfuglen – enten det er å bli med i en gruppe som CABS (Campaign Against Bird Slaughter), bidra til å bevare habitatet deres eller gjøre hva de kan for å støtte denne flotte fuglen. En verden uten hærfuglen ville vært et helt annet sted, og jeg håper inderlig at dette aldri blir en realitet.
Neville Davies, forfatter av The Wild North
Neville er forfatter av to bøker. Den ene med tittelen «Den eurasiske hærfuglen» og den andre med tittelen «En feltguide til fugler på Mallorca». Se lenkene nedenfor.
